Livet er langt om du er heldig, pleier jeg å si til mine barn. Du kan ombestemme deg mange ganger i løpet av livet. Endre retning, forandre mening, tilgi, be om unnskyldning, reise deg igjen, for så å gå videre. Livet er en reise, en reise ikke alle har de samme forutsetningene for å klare like godt. Livet er også fylt av tilfeldigheter, og noen ganger er det akkurat en tilfeldighet som gjør at hele livet endrer retning. Mitt liv har bestått av en menge slike tilfeldigheter. Veiskiller som jeg ikke så den gang da, men som jeg ser tydelig nå, når jeg ser meg tilbake. Det å bli seksuelt misbrukt i en alder av 8 år, var et slikt veiskille. Det å bli stemplet som det vanskelige barnet, og det å bli seksuelt trakassert på jobb gjennom mange år, var et slikt veiskille. Skolevalg, personlig utvikling, jobb, vennskap, kjærester, mennesker som har satt spor, mennesker som er borte, og det å gifte seg og få barn — slike livshendelser har selvfølgelig også preget meg gjennom livet. Mine 10 siste år har vært unike, og har forandret meg fullstendig. Hva jeg tør, hva jeg kan, hvilke verdier jeg vil stå for, og hvilket menneske jeg vil være.

Det er et spørsmålet jeg ofte stiller meg selv: Heidi, dersom du fikk beskjed om å skrive din egen nekrolog — hvordan ville du da ha skrevet den? Hvordan vil du bli husket? Jeg ser ikke på meg selv som ufeilbarlig, ei heller perfekt. Men det er en del egenskaper som har blitt en del av min ryggrad. En av dem er at jeg heldigvis har evnen til å lære underveis. Jeg er sterk fordi jeg har måttet være sterk, men jeg er også følsom, og klarer lett å gjenkjenne andre menneskers smerte. Jeg finner meg aldri i dritt lengre. Jeg ser ikke på det å si unnskyld som et nederlag, og jeg tar alltid imot en unnskyldning tilbake med stor lettelse.

For 10 år siden startet min reise mot den jeg er i dag. For 10 år siden levde jeg i et smertehelvete, var svært overvektig, og slet med angst og depresjon. Jeg brukte mat som trøst og flukt, og var på et sted mentalt, som jeg aldri vil tilbake til. Jeg var livredd! Utenpå var jeg gammel, på innsiden var jeg ung. Jeg følte meg sperret inne i en kropp full av smerter. Migrenen som sørget for de aller mørkeste dagene, forsvant etter kun én uke, når jeg sluttet med lettbrus, og har siden aldri kommet tilbake. Mitt livs største veiskille. Å gå fra en kropp som så vidt klarte å gå trappa hjemme, til en kropp som 1 år og 4 mnd. seinere, kunne være med på opplevelser jeg tidligere ikke hadde turt å drømme om. Å gå fra å være taus om overgrepene jeg hadde opplev, til å bli åpen om traumene dette har påført meg. Til å skrive, fortelle, holde foredrag, og dele hele min historie, har vært, og er fortsatt en lettelse, og en berikelse. Jeg har aldri angret på det valget. Veldig mange har støttet meg underveis, og også delt sine egne traumatiske hemmeligheter. Det er godt å oppleve at andre kan bruke min historie til inspirasjon i eget liv.

Når jeg skriver dette er jeg på treningsferie med klubben min, Stiftstaden SK, i Spania. Jeg har fått kjørt meg betraktelig på sykkelsetet, men har også kost meg på lange rolige turer, sammen med fine folk, og nye og gamle venner. Jeg har spist klementiner rett fra treet, syklet gjennom smale gater i små byer, klatret i fjellene, drukket Café con leche, og tatt i mot hver solstråle jeg har fått med glede. Varmen betyr så mye for helsen, når fibromyalgien ellers setter sine begrensninger. Smertene blir mindre når jeg lytter til signalene som kroppen gir meg, og jeg bruker trening som medisin nesten daglig. Min gylne trekant er viktig. Mitt verktøyskrin består av et sunt forhold til mat og trening, for god psykisk helse. I tillegg gir jeg stillheten stor plass i livet mitt. Jeg tror stillhet er noe mange innerst inne savner, men som vi kanskje er litt redd for. Jeg har lært meg å sette pris på stillheten. Min barndom var fylt av støy, krangling, vold, overgrep, rop og skrik. «Stillhet» den gang var som å se en tent lunte på vei mot målet. Vi barna levde et liv hvor vi gikk på nåler, i frykt for det store smellet. I dag er jeg glad i stillheten, og bruker den som medisin. Det er ingen ting som kan slå roen og stillheten i skogen. Men også det å jage farten langs smale stier på fulldemperen, kjenne pulsen banke, er en form for stillhet.

Når alt kommer til alt, kan vi aldri bli noen annen enn den vi er. Men vi kan jobbe med oss selv. Slutte å sammenligne oss med andre, og det perfekte livet vi har lett for å tro at andre lever. Vi kan øve oss på å være stolt over det vi får til, og vi kan trene opp «raushetsmuskelen», slik at vi tar med andre mennesker inn i fellesskapet. Memento U betyr, husk deg selv. Og akkurat det å ta vare på seg selv, er viktig for å kunne klare å ta vare på dem rundt oss. Hvem ønsker du å være?



Tekst: Heidi Irene Arstad.

Terrengsyklist og trener for AktiMed Norge.
Designer med skrivekløe.
Instagram: https://www.instagram.com/minfetehistorie/

Facebook: https://www.facebook.com/minfetehistorie.heidiarstad/